Carpe Diem!

Happy little rugrat

2007-02-18T06:58:00.000-05:00

I know I promised pictures of the apartment, but first: more Elias. Just because. So cute! I can't wait to have him and his mom come visit me in Oslo soon!

Notes on Oslo...

2007-02-09T02:19:00.000-05:00

So. I have landed. In a city of snow and wind and occational sun, non-crowded subway trains, expensive alcohol (and most other things, for that matter) and quite a lot more eye-candy than could be found in the big apple. Norwegian men are tall! Oslo is a big city, by Norwegian standards, yes, but then not quite. This morning, there was a man on the train in full cross country skiing equipment, heading up to the forests north of the city for a little excercise - at 7.45 am. They say you can find anything in New York, but I highly doubt you can find that. And the said train runs only four times per hour in the "morning rush", which means I actually have to plan when I leave the apartment, factor in elevator time and walking/running time on the icy streets - and hope for the best. 15 minutes waiting time outside in the cold is not a good option.

When I get to work, I have a nice office in the corner of the Y-shaped building known as "The Aquarium". I have no idea why that is, but all meetings held in the meeting room here are called Fish-meetings. [...] I guess a little fish-amusement in the bureaucratic desert of the state administration is good for people's sanity. As far as the view goes, I have traded the Chrysler Building for a large, beautiful church - Trefoldighetskirken. Quite the upgrade, I'd say.

While waiting for the boyfriend to finish his skiing adventure and move in with me rather than sleep outsize in freezing cold in a tent with smelly boys, I entertain myself with decorating our new home. Or trying to, anyway. So far there is a bed in the bedroom, a bookshelf in the living room and... not much else. I eat my breakfast standing up by the kitchen counter, and my dinner seated on the floor, and all I can hope for is that the nice couch that I have ordered will arrive sooner rather than later. At least now I have a lamp, so it is not quite so dark, and a radio, so it is not quite so quiet anymore. And with a large living room to dance around in, that is all I ask for. All in all I am enjoying myself immensely - last night I found myself ironing bed linens... a little over the top maybe, but playing Suzy Homemaker when I have 680 square feet all to myself is quite to my liking at the moment...

I'll be back with more, including actual pictures from the apartment and the city, as soon as I get my brand new Macbook online (I know - I love it!) and get my PC-accustomed brain to work with it.

MOT NORD 2007

2007-01-25T17:48:00.000-05:00

Mens noen av oss er i ferd med å forlate en storby for en annen, er andre på vei ut i villmarka, for å teste vilje og skiferdigheter mot naturkreftene. Ekspedisjonen MOT NORD 2007 starter på Lindesnes denne helgen, og hvis jeg er heldig vil jeg få kjæresten tilbake like hel i begynnelsen av mai. Lykke til, gutter! Vi andre kan følge galskapen på www.motnord.no.

While I am in New York trying to finish off in style, the boyfriend is in Norway, preparing for what is going to be one hell of a ski trip. A small expedition of three men and a tent will embark from the Southernmost tip of Norway this weekend, and they hope to finish the 2500 kilometers in about three months and arrive safely at the Northern tip, the North Cape, around the beginning of May. One ski length after the other, one day at the time, hoping for mercy from the weather gods and patience from the girlfriends...

On the Move...

2007-01-23T17:53:00.000-05:00

I am moving. Again. You'd think I just really love packing and unpacking, hauling luggage and buying furniture. That is not the case. But this time it is a good move, a move of the best kind: The move home. I actually sold my few pieces of furniture and left my room on the 28th floor some days ago, so I am currently sleeping on a fold-out couch in a friendly apartment with wonderful people (Takk, Cecilie, Maren og Eivind!) - a nice finale, I think. The coming Friday will be my very last day on this continent for some time (I will be back to visit, do not worry) and I have to admit that I am looking forward to that last car ride through crowded New York streets, the last hauling of all my luggage to check-in, the last wait in endless security lines, and then to board my flight, sit down, and cast one last glance out the window to wave goodbye to this city that never sleeps.

I do realize some people would (and probably do) call me crazy to leave this most wonderful of all cities, and one could argue that a year and a half is not enough to really get accustomed to the New York flavor. That I have given up on New York too soon. To that I can only say that I am very happy for people who can feel truly at home here, who can draw their energy from the city rather than being drained by it, and who find rich people to marry so they can get a decent place to live. But that is not me. Not now, not ever. As for the flavor, I'd say it is kind of like the flavor of beer: if it takes that much getting used to, it may not be worth it.

"Oh my god, I like totally fainted on the subway today"

2007-01-12T15:53:00.000-05:00

A new year has arrived, and with it all the resolutions people make of eating less, losing weight, working out, sizing down. I normally wouldn't care what crazy diet fad the high-strung, stick-thin women of this city have come up with to torture themselves - but now I wish they wouldn't. I have just learned that the most frequent reason for delays and stops in the subway traffic in New York is women on diets who get dizzy or faint because they haven't taken in enough calories to stay on their feet. It's true - the news carried the story this week. Wow. The subway administrators should start serving emergency donuts at the entrances.

So - to all women out there who think being thin is worth falling under a train for: Please start eating again, so I can get to work on time.

New Year - New Possibilities...

2007-01-02T17:58:00.000-05:00

While over a million people gathered on Times Square to watch a chrystal ball drop from a tall building, we spent the evening on top of a mountain, watching a surprisingly long-lasting show of very festive fireworks fired off by the 100 or so people who live in this remote corner of Norway. Dark, cold, rainy - loved it! I left Bodø and my family a couple of days ago to go spend so time with Toralf's family on the West Coast, and although the storms, rainshowers, and occational hail has tried their best to keep us inside, we have hiked around the mountains here every day. Pictures below from today's trip - a good climb (and very steep - who needs stair masters?) up to a tiny little stone cottage.

Happy New Year, everyone!

God jul!!

2006-12-23T14:41:00.000-05:00

Ønsker om en riktig god og fredelig jul og et godt nytt år til alle kjente fra lille Elias og en stolt tante Linda!!

Merry Chistmas and a HAPPY New Year to all of you from Elias and his proud auntie Linda!

Jeg ønsker med dette å...

2006-12-07T11:42:00.000-05:00

... si opp min stilling som utdanningsrådgiver ved Generalkonsulatet i New York.

Der var det gjort! Og slett ikke så vanskelig som jeg hadde fryktet. Eller kanskje det vanskelige kommer nå, når jeg skal starte prosessen med å overlate utdanningsskuta (som jeg har styrt etter beste evne) til min etterfølger (som foreløpig ikke er funnet)? Det føles uansett VELDIG bra - og jeg gleder meg til å komme hjem og ta aktiv del i det man litt klisjéfylt kan kalle for resten av mitt liv. Generalkonsulatet får gleden av mitt nærvær til den 31. januar, og så er det ugjenkallelig over. Og jeg flytter hjem. Mest sannsynlig til Oslo, ettersom det er der jobbene ser ut til å være i øyeblikket, og når min kjære er ferdig å gå på ski kommer han også dit, og så kan vi prøve ut dette med å bo i samme by, for ikke si i samme leilighet... Gleder meg! Og leiligheten er forøvrig allerede i boks - en relativt stor, relativt ny 2-roms i en ombygd kornsilo på Sinsen (buede vegger inkludert!), som en kollega av meg her på konsulatet lar meg leie for en relativt lav sum. Så da mangler visst bare jobben. Og det ordner seg jo!
(Og hvis noen vil ha min jobb, så ligger utlysningen omtrent her)

I just quit my job. And it feels GREAT!

California!

2006-12-05T09:23:00.000-05:00

With the prospects of me leaving this country of war criminals and UN haters for good in not too long, and possibly not seeing my Californian sister in spirit Leslie for a very long time (and her threatening to secretly spoil all my attempts of getting a job at home), I flew to California for a short, but sweet weekend (also, I couldn't let my favorite partner in crime go to her company's Holiday party all by herself, or at least without me...).

And what a weekend! A late arrival and three-hour jetlag did not stop the girl-talk Thursday night, but that did not stop a full day of San Francisco sightseeing Friday. Thank you to Scott for putting together a great itinerary filled with great views of the city & the bridge, plus all kinds of historical points of interest (unfortunately, I seem to have forgotten some of the factoids, so the recounts to my historian boyfriend are somewhat lacking in detail...). Friday night found us on a dancefloor in fabulous North Beach, and Saturday held a beautiful drive down Highway 1 to Santa Cruz - including stops at every lighthouse, beach and point of historical interest on the way.

The circus-themed Holdiay party was a display of how things can be done with festive extravaganza - acrobats, jugglers, live snakes, a lion trainer (apparently the lion had escaped)and the CEO dressed up as a jester (I'd love to see my boss wearing a cap 'n bells hat!) - and I cannot begin to describe how sad and cheap our Holiday party next weekend will seem in comparison... I guess that's what you get for working for the government.

And for my fabulous Leslie: until next time!

Vita brevis

2006-10-31T21:51:00.000-05:00

I found this qoute in a book I am reading called Indecision, which is not a self-help book for troubled makers of large decisions, but a novel about a guy who has a lot of trouble making any at all. It is apparently from a German philosopher called Otto Knittel, which I know nothing about, but may have to do some research on...

"Procrastination is our substitute for immortality. We behave as if we have no shortage of time."

How very true.

Norge x 66,67 = mange mennesker

2006-10-17T11:08:00.000-04:00

I dag tidlig ble jeg uforvarende vitne til en liten verdensbegivenhet. Klokken 07.43, mens jeg spiste frokost og tenkte på lite og ingenting, bikket befolkningen i USA over det magiske tallet 300 millioner. Det er nå offisielt over 300 000 000 amerikanere i verden - og i dagens verdensbilde er det en litt skremmende tanke... Da befolkningen rundet 200 millioner for 40 år siden var det en bestemt nyfødt gutt i Ohio som ble utpekt til "American # 200 000 000". Men nå - ettersom tallet øker med en ny amerikaner hvert 11. sekund, er det litt vanskelig å avgjøre hvem som er den heldige denne gangen, og hvorvidt dette individet er "born on American soil" eller har ankommet ad ymse veier senere i livet. Det fødes en ny amerikaner hvert 8. sekund, men det er også slik tilstrømningen fra andre land er så stor at en ny voksen amerikaner sverges inn til statsborgerskap hvert 13. sekund. Det som gjør det hele litt komplisert er at USA ikke har noe sentralt folkeregister, slik at med mindre noen velger å rapportere inn at de har fått barn eller svømt over gulfen fra Mexico er det ingen som vet at de eksisterer. Så da må myndighetene bruke helt usaklig mye penger på å gå fra hus til hus, dør til dør, trailer til trailer og spørre pent om de kan få vite hvor mange som bor der. Og med den negative holdningen en hel del amerikanere har til myndighetene, så er det ikke urimelig å tenke seg at de ikke har lyst til å svare like pent. Så er det virkelig 300 000 000? Det er det ingen som vet. Det kan være 300 024 983, og det kan være 299 741 946. Men likevel. Det beste ekspertene kan komme opp med av estimerte gjetninger sier at det er en grunn til at subway'en føltes ekstra overbefolket i dag morges.

One year later

2006-10-06T15:50:00.000-04:00

Exactly one year ago, in about five hours, I will meet him for the first time. And tomorrow, one year ago, we will exchange many smiles and the first kiss. And me, one year ago, I do not know it yet, I don't really want to go to this social gathering of young embassy staff because it is raining and I am tired and have another long day tomorrow. But I will go. And there he will be. And one year later he is still here. It is funny how things just turn out right sometimes...

Snøstorm i juni

2006-09-18T09:22:00.000-04:00

Det er det han kaller det, min kjære, når jeg får knuter i håret av å bekymre meg for konsekvensene av å eventuelt skulle flytte et sted hvor det viser seg å være en jobb ledig som jeg kanskje kunne tenke meg å søke på, men som jeg jo ikke har søkt på enda og langt mindre fått. Som å bekymre seg for snøstorm i juni. De av oss som er oppvokst i NordNorge kan jo argumentere med at dette slett ikke er så usannsynlig som man skulle tro, men jeg ser jo poenget. Det finnes mye annet man kan bruke tiden på. Som å søke på disse jobbene, da.

Home... again

2006-09-11T06:04:00.000-04:00

My dear, sweet, loving grandmother died last week. She was just 74 years old. So I am home in Bodø for the funeral, and to be with my family. Everything is just sad. Her last days went really fast and I didn't make it home to say goodbye before she was gone. I know it is best for her not to suffer, but it is still sad that she is not around any more. It hits me even harder how far away I am from the family that I love, and how precious the time we have together is. You really never know when the last time you see someone is going to be - anyone, not just old grandparents. And the last thing you want to do is to miss out on that last hug, that last chance to tell someone how much you care about them.

More baby pictures...

2006-08-22T09:09:00.000-04:00

Ok, even though I am back in the New York groove, some of the warm and fuzzy auntie feeling remains, and it is being fueled by my dad, who keeps sending me pictures of the little family. I especially like this one, where Elias is looking quite comfortable in the arms of his great-grandmother. There are four generations and 84 years between the oldest and the youngest member of my family!

Welcome to the world!

2006-08-15T02:39:00.000-04:00

The little prince arrived yesterday - to the absolute joy of his family. A beautiful little boy, and his auntie Linda is very happy that he decided to show up before she has to go back to the US.

Home!

2006-07-30T14:17:00.000-04:00

Ahh... I seriously think that every Norwegian should live on the crowded East Coast of the US for a while - just so they can truly learn to appreciate the space, solitude, silence and sheer serenity of the Norwegian mountains. Or cities, for that matter. I have not been home long enough to go crazy over the small conveniences we lack over here (such as 24-hour grocery stores, cheap food delivery and peanut butter) and can still appreciate the small happy differences. The picture below, for instance, is the McDonald's restaurant in Bergen. This has to be the best-looking McD in the world...

As for the mountains, they are as gorgeous-looking as ever, and with only one week gone of my vacation so far, there's been quite a lot of hiking, tenting, fishing, boating and general enjoyment of nature. I also have several dozen moskito bites - which serves as proof that I've been spending quite some time outside - plus a decent tan that is way to uneven to be fake.

My sister is still very pregnant (and ready to be over and done with the whole pregnancy thing), so there is no auntie Linda yet. I did get some practice, however, when we visited Toralf's family - after a week, his 2-year old nephew was getting quite good at saying "tante inda!" (I bribed him with chocolate to be my friend... worked like magic). The first day after we got home, there was a "Happy 2nd birthday" party - with about 45 guests, of which 15 were in the age between 2 months and 11 years old. You can say I got the crash introduction to the family....

All in all: very much enjoying some Norwegian down time :o)

The countdown continues...

2006-07-13T13:07:00.000-04:00

Ok, da er det offisielt kun en uke og åtte timer igjen til flyet går. Det er to dager i DC og fem dager i New York, fire og en halv arbeidsdag, fem vekkerklokkevekkinger, fire frosne ferdigmiddager (jeg har stort sett sluttet å lage mat hjemme og har kastet meg på mikrobølgebølgen - relativt sunt og god variasjon i utvalget, men det smaker litt av plast...), syv netter med bråkete aircondition, fire friske spaserturer til jobb, to femtimers bussturer, et par små shoppingrunder, en avskjedsfest for danske venner, åtte-ti overfylte subwaytog, minst fire security-sjekker på flyplassen, en fotballkamp mellom Sogndal og Glimt (dvs. Vestlandet mot NordNorge...), fire-fem kopper Starbucks-kaffe, fire-fem kopper kjip kontorkaffe, minst ti telefoner fra stressede studenter som venter på oppholdstillatelse i Norge, to-tre rulleskøyteturer i parken, kanskje et blogginnlegg til - og så er det jammenmegta og hurramegrundt FERIE!! Det er helt klart noe i det faktum at i en relativt avlslappet studenttilværelse ser man slett ikke så mye frem til ferie som man gjør som hardtarbeidende lønnsslave...

Ellers veksler det mellom hetebølge og syndeflod, noe det visstnok skal fortsette med helt til september. Vi er lovet 30-32 grader helt fram til neste torsdag, så overgangen til det norske (og spesielt vestlandske?) sommerklimaet kan bli temmelig bratt.

It's a bird! No, it's a plane! No, it's...

2006-07-05T09:31:00.000-04:00

I was 8 years old when I convinced my parents to give me my own key to our house, so that I could go directly home from school rather than go to the nanny. Why? There was a Superman movie on TV (we only had one TV channel at the time, and this was before the age of our VCR, so it was kind of a big deal) . And during my formative teenage years, I loved, loved, loved the TV-series "Lois and Clark" and had (and I say this with only a mild embarrased blush) a poster of Dean Cain in my closet. I have owned several clothing items with the infamous "S" logo (including undergarments) and have been known to take an extra look at members of the opposite sex if wearing the same logo. Yes, I guess it is fair to say that I have had a crush on the Man of Steel for quite some time.

So - expectations were undoubtedly high for the new Superman movie. Could the young Brandon Routh live up to the legacy of the previous tight-wearing superheroes? Could the movie manage to bring back the magic of memories past? My own personal superman somewhat reluctantly agreed to come with me (I promised not to drool openly) and for 2 hours and 38 minutes we watched the cape-clad hero struggle with familiar issues like protecting his supersecret superhero identity, dealing with his hidden-yet-not-so-secret love for Lois Lane (now a mother), fighting the arch enemy, Lex Luthor, and saving Metropolis and the world from their oblivious fate of heading towards certain destruction.

And the verdict? It was fun. And at times it really did revive the old feeling of being lost in a universe of superheroes and supervillains. Sure, it is a little odd that the man himself looks much younger now than when he left the planet five years ago (young Brandon actually looks a lot better as Clark Kent than he does without glasses), and if I had it my way, Lois would dump the geezer so she and Superman could live happily ever after and spend their evenings flying around in the clouds. The ending is beyond cheezy, but I don't want to spoil it - you'll have to see it for yourself. As for me, although I was very happy to have enjoyed a fresh refill of
Supermanliness, I was even more happy to go home with the less cape-clad but much more approachable superhero of my own - and I suspect he is a better kisser, too.

This just in...

2006-06-27T13:37:00.000-04:00

Det er sommer i New York: Temmelig varmt, men også temmelig vått, (og derfor vanskelig å slange seg i parken), noe som gjør fotball-VM til et fint alternativ. Og ettersom hverken amerikanere generelt eller mine diplomatkollegaer her på konsulatet er spesielt interessert i verdens største sportsbegivenhet, kan jeg stadig imponere med mine uttalelser om sportens kvaliteter og finesser - som for eksempel Beckhams hår (litt kjedelig i år), Ronaldos vektøkning ("men han er jo god fortsatt"), Zlatans tatovering ("Only God Can Judge Me" - joda, Han, i tillegg til 8 millioner skuffede svensker), og hvorfor jeg tror Argentina kommer til å vinne VM 2006, og ikke Brasil. Min generelle teori om fotball (og som fungerer veldig bra for å verve fans blant unge kvinner i New York) er nemlig at det beste laget har de kjekkeste spillerne. Nemlig. Derfor heiet vi på Sverige, ikke Tyskland (ok, det holdt kanskje ikke helt), jublet for Portugal, ikke Nederland (hvilket beviser teorien), og mener bestemt at Frankrike kommer til å slå Spania (selv om det kommer til å bli en jevn, god kamp) - og dessuten forklarer hvorfor Sveits-Ukraina ble en jevn, men temmlig kjedelig kamp, ettersom ingen av lagene har særlig mange kjekke menn å skryte av. Lite seriøst? Mangel på forståelse for fotballens taktikk, teknikk, og topptrente tungvektere uten utseendet med seg? Kanskje. Men inntil kritikere av denne teorien kan skilte med en sixpack på linje med de som kommer frem under trøyebyttingen (my favorite part of the game!) vil jeg helst se kampene i fred. Og uten lyd. Takk.
(og hvis noen kunne påta seg jobben med å bringe tilbake 70-tallets ettersittende shorts hadde det vært fint)

Sentrum for verdensbegivenhetene

2006-06-15T14:08:00.000-04:00

I dag tidlig var det en lett hektisk stemning her. Og mye besøkende til FN-delegasjonen, tydeligvis. Og det var økte sikkerhetstiltak nede i lobbyen. Og etter at jeg kom tilbake fra lunsj sto det et kamerateam fra CNN i resepsjonen til konsulatet. Det har seg nemlig slik at det såkalte kontaktgruppemøtet for Somalia finner sted her oppe, inne på vårt møterom i 38. etasje, hvor landets fremtid og verdens interesser i den skal diskuteres. Ikke så viktig at jeg har fått det med meg, men viktig nok til at The New York Times skrev om det i dag. Så er det jo slik at denne kontaktgruppen ikke har invitert de muslimske gruppene, som tross alt ser ut til å ha vunnet krigen om Somalia, og dette har visstnok gjort de samme muslimene litt sinna - derav litt mer kontroll med hvem som går inn og ut av bygget. Ikke veldig skummelt ettersom ingen visstnok vet hvor dette møtet finner sted - men litt spennede at det skjer akkurat her.

The countdown has started...

2006-06-12T11:47:00.000-04:00

38 dager til flyet går... gleder meg til sommerferie!

Montreal, retake of take 2

2006-05-25T22:02:00.000-04:00

Ok, I'm sorry for my previous, somewhat negative post from the nice coffee shop in Montreal. Since then, things have lightened up a lot - the weather has improved, my French skills not so much but that is ok, and last but not least: Leslie came up to visit me! Two days of sightseeing and chatting, plenty of wine (and some beer, much to Leslie's liking), good food and good company. Let's do it again soon!

montreal, take 2

2006-05-22T12:50:00.000-04:00

my second trip to the happy french-ish city of montreal is, for some reason or another, not as euforically enthusiastic as my first visit in september. now, "never as good as the first time" definitively plays a part, but it could aslo be because i have come to the sad realization that my french it not what it used to be and will most probably never recover, since all of my attempts at "un cafe au lait s'il vous plait" up here are met with a polite smile (or is it a smirk?) and a swift, mercyless transition into english. bloody frogs. or, my impression might be skewed because it seems all the nice, polite, good-looking montrealitans i met here in september seem to have been replaced by a ragged, spiked-out, smelly "avez-vous un peu de change s'il vous plait?" bunch of punks and other alternative-looking people, slouching around in large groups with a tail of stray dogs and the distinct smell of genuine distaste for anything conventional or pretty. you'd think there was a g8 or world bank meeting here, but no, as i learned yesterday, these promoters of all things black, ugly and army-like have gathered in the city of montreal for (you'll never guess) a book fair for anarchists. yep. a book fair. seriously. who knew? not me. just as well they never met the over 20.000 motorcyclists who came through the city on saturday, blocking all major roads in a protest against extra insurance on their death-machines. that didn't help either. on second thought, thought, it could just be the sad and miserable fact that living in a warmer climate further south have spoiled me so thoroughly that the sad and miserable 5 degrees (for those of you depending on the us world hegemony to come around any day now and still cling to the f-scale, that translates to about 43 degrees, which overall sounds a lot better, especially if you are thinking celcius at the same time) and constant rain we've had for the past three days is not to my liking at all (for one, I did not bring anything remotely warm, thinking it was spring up here too). seriously, all of my trips to so-called sunny spots on this continent have so far turned out to be rahter not-so-much-so. miami: cold. california: cold, rainy, even with snow. mississippi: cold and rainy. new york: coldest spring in decades. and now montreal: cold and rainy. i see a trend. on the upside, the city has plenty of nice coffee places with good coffee where i can dry and warm up, connect my computer and bitch all i want.

Auntie Linda (coming soon)

2006-05-19T21:31:00.000-04:00

This is my beautiful sister with her beautiful baby - not yet born but already very loved. Only two months to go now - can't wait to see them both!

17. mai er vi så gla i...

2006-05-19T14:25:00.000-04:00

Jepp, nasjonalromantikken blomstrer i den amerikanske hovedstaden. (Og da kan vi krysse av "finne kjekk mann med bunad" fra listen. Check!)

Vel overstått nasjonaldag, alle sammen!

Skyscrapers do not compare to this...

2006-05-12T16:39:00.000-04:00

To those of you wondering why I am somewhat eager to go home to my little country far to the north... just look at it!

My dad took all these pictures last week - and I think he sent them to me to remind me of what I am missing... And it worked quite well :o)

Big fish...

2006-05-09T21:21:00.000-04:00

Så... George W. Bush har annonsert sitt beste øyeblikk som president i verdens mektigste land - en jobb han har hatt "for better or worse" i snart seks år. Og det var ikke da statuen av Saddam falt i Bagdad, ikke da han vant valg nummer to, ikke under et møte med en annen av verdens ledende menn, ikke da han fikk lagt lokk på salget av nødprevensjon i USA og heller ikke da han ansatte en av landets mest innbitte abortmotstandere som sjef for familieplanleggingsbyrået i helsedepartementet, men derimot - hold dere fast - da han fanget en 3,4 kilo stor fisk i innsjøen på eiendommen sin i Texas. Greit nok, han har kanskje ikke all verdens med gode øyeblikk om dagen, men det er litt ironsisk at verdens mektigste mann var på sitt mektigste da han fanget et lite vesen på under fire kilo, og som til alt overmål sannsynligvis var satt ut i innsjøen av Bush selv...

Ellers fikk Norge positiv omtale i The New York Times her om dagen - i en artikkel om bensinprisene her i USA ble lille Norge omtalt som et av de absolutt dyreste landene å fylle tanken i, men at nordmenn synes det er greit nok fordi høye skatter bidrar til flere fellesgoder og dessuten er bedre for miljøet... Greit nok, de bryr seg ikke så mye om Irak-krigen, verdensfred eller sultkatastrofer i Afrika, men så snart noen fratar amerikanerne deres God Given Right til billig bensin blir det bråk. Politikernes løsning? Ganske smart egentlig, de flokker seg sammen for å skylde på oljeselskapene som håver inn profitt på å selge dyr bensin til den stakkars jevne mann som nå betaler nesten 6 kroner per liter for å fylle opp tanken i SUV-monsteret sitt.

What better to do...

2006-05-01T22:53:00.000-04:00

...on a nice sunny afternoon, than to go kayak-paddling on the Potomac? DC, when it comes down to it, is not at all that bad :o)

That's it.

2006-04-26T00:55:00.000-04:00

Nå vil jeg hjem.

En av hovedutfordingene for å få flere norske studenter til USA beskrives slik av en arbeidsgruppe nedsatt for å utrede nettopp disse utfordringene:

"Another obstacle is the lack of an educational attaché at the Embassy in Washington, a person of resource that can represent Norwegian educational interests, and who can assist Norwegian institutions by sharing knowledge and experience, and help establish contact with U.S. counterparts. "

Med andre ord: problemet er at man ikke har en person som gjør min jobb i USA.

Men, vent nå litt...

[...]

Sukk.

Påskeferie!

2006-04-17T23:40:00.000-04:00

Lite Swix i sekken, dårlig med skiføre, ikke noe kanin-spilling, Roald kom ikke med nøtter av noe slag - men påskeferie like fullt: I solskinnsstaten California.

Noen hadde vært så hyggelige å legge årets AACRAO-konferanse (den nasjonale konferansen for de som jobber på opptakskontorene ved amerikanske universiteter) til San Diego uken etter påske, akurat slik at jeg kunne kombinere en uke med noen universitetsbesøk i San Francisco og en god ferietur sammen med min kjære (det skulle ikke så mye overtalelse til...). Tre dager i San Francisco holdt til Berkeley, Academy of Art Institute og San Francisco State University - og litt sightseeing, selv om sykkelturen over Golden Gate-broen ble avlyst på grunn av regn.

I en finfin Ford Fusion cruiset vi sydover med telt og primus i sekken, klar for det California har å by på av friluftsliv av ymse art. Og selv om vi ble sittende i trafikkork utenfor LA og ble regnet på litt mer enn vi nok hadde tenkt fikk vi noen flotte dager i faktiske fjell - ikke de liksomfjellene de reklamerer med på østkysten.

En liten kontrast til hotellet i San Diego, hvor rommet mitt i 14. etasje har badekar, king size seng, 80 tv-kanaler og utsikt over byen...

Norwegian invasion of New York...

2006-04-17T23:06:00.000-04:00

Some may say that five young Norwegian females sleeping in one, relatively small room might be a good setting for certain fantasies of those with naughty minds. My four Norwegian girlfriends and I, however, will say that it is a great way to visit and see a lot of the Big Apple without spending the entire shopping budget on acommodation...

The girls visited for 10 days, and got to see a lot of New York (including a lot of Brooklyn, which is more than I can say for my stay here so far), as well as shopping for shoes, jewellery and an very high number Prada and Gucci purses... All five of us invaded my boyfriend's appartment in DC for the last four days of their stay. He took it very well - a definitive sign of quality, I'd say :o)

Veldig fint med besøk - tusen takk!!

So much to do, so little time for blogging...

2006-03-28T20:41:00.000-05:00

Joda, jeg er her fortsatt. I eplebyen over alle eplebyer, blant tårnende skyskrapere som skygger for vårsolen, gule taxier som kommuniserer seg imellom med å bruke hornet flittig, evig suksessfulle turistfeller og travle lokalinnbyggere som jeg mistenker skynder seg sånn fordi de tror verden stopper dersom de stopper. Menmen. Dersom jeg skulle oppsummere den siste måneden i tre ord ville det bli: KUF-komitebesøk, lillesøsterbesøk, og Miamibesøk. Så - here goes:

Min usedvanlig tøffe lillesøster tok med seg mitt (foreløpig veldig) lille tantebarn og kom til New York en kort uke midt i mars. Hun turet byen alene mens jeg var på jobb, fikk shoppet noen bittesmå babyplagg og sett igjen kjente steder. Det var trist å si hadet og sette henne på bussen til flyplassen (Grete ilustrerer dette på bildet under) - og det er helt uvirkelig å tenke på at neste gang jeg treffer henne har hun satt et lite nytt menneske til verden!

Så ankom neste besøk: hele Stortingets Kirke-, Utdannings- og Forskningskomite med Ine Marie i spissen - på tur til USA for å suge kunnskap direkte fra utdanningskapitalistenes svulstige bryst. Den unge utdanningsrådgiveren hadde fått i oppdrag å sette sammen et program for politikerne, og det ble en uke fyllt med introdusjoner, konkusjoner, diskusjoner, utredninger og bortforklaringer fra administrasjonene ved City University of New York, Yale og MIT. Målet for komiteen var å samle informasjon for å ha et sammenligningsgrunnlag for evalueringen av kvalitetsreformen, men det blir litt surrealistisk når Yale presenterer en finansieringsmodell basert på at de forvalter et fond på 80 milliarder kroner og lever godt på rentene. Sa noen oljefond?

Så var det tid for ANSA USAs landsmøte - som noen velvillige sjeler hadde lagt til Miami, Florida. Jeg tok med meg mannen i mitt liv sørover - det er tross alt hyggeligere i solen når man er to... Det ble tre veldig avslappende dager med sol, sommer og strand, kun avbrutt av selve landsmøtet, en tur til Art Deco-dirstriktet, italiensk middag med fjern familie, en tur ut i South Beach-området, en litt kjedelig episode med låsen på hotellromdøren, og kvalitetstid med vin i plastkopper på balkongen, som dessverre lå i skyggen det meste av tiden. Miami er sikkert et bra sted det, men når vi (med et snev av hjemlengsel) sammenlignet det med den norske fjellheimen kom både strand, luksushoteller og pastellfargede deco-hus til kort.

Ellers er alt bra, selv om midlertidigheten i det hele begynner å slite på motivasjonen. For de som kjenner meg er jeg på et punkt hvor jeg i "gamle dager" ville gått en lang tur i skikkelig ruskete Bodø-vær, og latt stormen blåse gjennom hodet og tankene fly. Det er veldig, veldig få muligheter til å få gjort det her - og selv om det blåser godt innimellom lukter det mer av eksos og søppel enn av sjøsprøyt og nordavind.

Denver!

2006-03-09T19:41:00.000-05:00

It was so good to be back in the Mile High City - playing in the pretty Rocky Mountains, skiing the fun slopes of Breckenridge, enjoying some quality time with my favorite Denver-girls, tearing it up on the dancefloor, lounging in the sun in Wash Park, drinking wine and watching the Oscars with a whole group of more or less Oscar-enthusiastic, but all the way very good friends... all in all a truly fabulous weekend - sufficient to remind me that I should never have left in the first place!

Q.E.D.

2006-02-23T18:51:00.000-05:00

In these times of interreligious turmoil, it is nice to see someone trying to make a change for the better... (this ad was on a bus stop in DC)

Now I Pod too!

2006-02-22T10:29:00.000-05:00

I finally gave in to my materialistic, self-gratifying, over-hyped and somewhat silly craving for an IPod. 30 gigabytes of music, audiobooks, pictures, podcasts and video await! I love it! (In honor and loving memory of former glory days at the Stampede, the first song I downloaded was no other than "Pour Some Sugar on Me". Cant wait to see you, girls!)

Snow day!

2006-02-12T20:34:00.000-05:00

Det snør, det snør, tidelibom... Himmelen faller ned og verden står stille. Og for de av oss helt uten bekymringer relatert til snørydding eller trafikkaos var det kun en ting gjøre: lage snøengler!

Mobilitet...

2006-02-08T22:51:00.000-05:00

Jeg reiser mye, med subway, buss, tog og fly, på vei fra et sted til et annet, litt hit og litt dit, ikke lenge på hvert sted, og å komme hjem er ikke alltid som å komme hjem. Min lett paranoide samboerske har satt lås på soveromsdøren sin, og det har min lett melodramatiske samboerske tatt litt personlig. Så her er det litt kjølig, og jeg ligger lavt og håper på bedre vær. Jeg er jo her, og har det bra, men samtidig går det mye tid til å tenke på hvor jeg skal i neste runde...

Jeg tror det er betegnende for min nåværende situasjon at stort sett alle møblene mine står på hjul.

Harper's Ferry

2006-02-07T13:47:00.000-05:00

This weekend's excursion: Harper's Ferry - a small town located at the intersection of the two big rivers Shenandoah and Potomac. Thomas Jefferson visited the town in 1733, giving a speech at what was a rather anonymous looking rock that is now named after him and rather famous; and where the radical abolitionist John Brown led his small group of followers in a famous (or so I'm told) raid in 1859 (yes, going there with someone with a Master's in history who collects random historical facts definitively added to the amount of random things I learned... as well as the fun of it :o)

The weather was not that great, but we still had a good time, and the coffee and apple pie in the local café tasted a whole lot better after an hour or so of walking around in rain coming in sideways.

The highlight of the experience may very well have been the "wet floor" signs that someone had put up at the entrance to the cemetary - imagine an empty, foggy, rather Tim Burton'esque graveyard, complete with ravens and all, and with two big yellow cones stating that the floor is wet, so we have to be cautios. Hillarious.

Oh Canada...

2006-02-06T21:07:00.000-05:00

Og så var det en tur til Canada igjen - Toronto og Ottawa denne gangen. Canada i januar er kanskje ikke helt optimalt, men det var ikke så kaldt som fryktet. Toronto var for det meste vått og i Ottawa var det 20 cm nysne. Hyggelig var det uansett, og jeg fikk sett i allefall litt av begge byene, samt mye mellom dem på en firetimers togtur.

Toronto har et veldig flott rådhus, tegnet av en finsk arkitekt - og det kunne lett se ut som om han mente en ufo og to halvsirkelformede bygninger var det som best symboliserte byen. Sighseeingen i Toronto ble imidlertid litt begrenset, ettersom jeg fant en butikk som av en eller annen grunn tok veldig mye tid...

Ready, set... 2006!

2006-02-06T20:49:00.000-05:00

Det nye året er godt i gang, og har så langt fått en god, om enn noe travel start. Jeg har faktisk kommet så langt at jeg har bestemt meg for å jobbe mindre; alle disse utsendte UD-ansatte som jobber mer eller mindre hele tiden klarte å gi meg dårlig samvittighet for at jeg ikke gjorde det samme. Men - og dette er jo viktig - jeg er jo kun en liten lokalansatt med, om ikke liten forstand så iallefall vesentlig mindre betalt enn resten. Og joda - jeg kommer nok forsatt til å jobbe mer enn det som kreves. Så da så.

Et av mine (relativt få) nyttårsforsetter er å få med meg mer av det New York har å by på - når man bor her blir man visst etterhvert immun for alt det spennende som skjer her... Så en sondag tidlig i januar var det The Metropolitan Museum of Art som var målet - og Cecilie og lille Maren var også med.

Jeg har jo etterhvert blitt 27, og dagen etter dagen feiret vi på en hyggelig italiensk restaurant som var overdådig dekorert i påvente av den forestående Valentine's Day - det vil si hjerter, blomster, mer hjerter, hvite duer med hjerter i nebbet, en og annen kjerub (sikkert ment å skulle forestille Amor) og mer hjerter. Men maten var god den - nok til middag i to dager til, og en fantastisk ostekake-dessert vi ikke klarte å spise opp selv med iherdig innsats over ett stykke på deling.

To my English-speaking fans: this pretty much sums up January.... The Met on a nice Sunday afternoon; my birthday on a good, if somewhat cheesy, Italian restaurant with amazing cheese cake; being back to blogging since I have decided not to work so much.

Happy Holidays!

2005-12-19T22:58:00.000-05:00

Well, that pretty much wraps it up for 2005 - a very exciting year that took me from a safe, non-demanding student existence in a tranquil midwest town, to a hectic life in the diplomatic circles of the big apple. I love the way life just ships you off to unexpected places and has good surprises waiting for you around the corner - be it a conference in the wonderful city of Montreal, a handsome man at random party, or fabulous roomates in a city full of crazy people. It's been good.

I am off to Norway - to celebrate the holidays with my family and friends in the part of the world where the sun does not shine (literally). Wish all of you the best for the new year - may it be filled with new adventures, good friends, rewarding moments and lots of FUN!

Paradigmeskifte...

2005-12-15T14:49:00.000-05:00

I fem år har jeg nå vært trofast mot Ordning & Redas fine kalendere i muntre farger - jeg har hatt to store og tre små, i farger som har variert fra en vakker blå (2001), litt konservativt grå (2002) og en litt uheldig lilla (2003), til en våraktig lysegrønn (2004) og en festlig rosa (2005). Men nå er det altså slutt. Ikke fordi O&R på noen måte har gjort ting som gjør at jeg ser meg nødt til å avslutte det som tilsynelatende var et forhold ment å vare til evig tid, men fordi jeg har møtt en annen. Slett ikke så hyggelig, på ingen måte i festlige farger, faktisk litt mørk og konservativ og med et litt strengt utseende er denne andre - som nå har kommet inn i mitt liv via posthyllen her på generalkonsulatet. Denne andre har alvorlige sider fylt med viktige datoer, stiller krav og forventer å bli tatt seriøst, og åpner ikke for tant og fjas av noen art. Den forventer å se helt andre egenskaper ved meg enn mine tidligere forhold, som appellerte til en ubekymret tilværelse med en lettsindig, for ikke si skjødesløs, omgang med tid. I sin sorte skinninnbinding, med en riksløve i gull og påskriften "Det Kongelige Utenriksdepartement", er min nye kalender et håndfast symbol på overgangen fra en lettlevet studenttilværelse til en ansvarsfull stilling i nettopp det kongelige norske utenriksdepartement. Med min nye kalender følger en opplevelse av min tid som del av en større, mer kompleks helhet, hvor hver og en bidrar til å skape noe som er større enn oss selv; som tjener et høyere mål; som tillegger et stort ansvar, men også en følelse av mening til hvert enkelt individ. Måtte vi få et godt år sammen.

Stillstand

2005-12-15T14:15:00.000-05:00

Det går mot streik i de offentlige transportmidlene her i New York. Dersom den blir et faktum vil alt av busser, tog og subway stå stille fra midnatt - og ingen vet riktig hvordan det kommer til å gå. Byen har laget en plan som prøver å begrense det trafikkaos som ganske sikkert vil oppstå når tre millioner pendlere pluselig må finne andre måter å komme seg på jobb på... I en by som er så fullstendig avhengig av subway-systemet for å få fraktet de millioner av mennesker som skal til jobb og hjem fra jobb, på juleshopping og hjem fra juleshopping, og turister til og fra flyplasser, har de underbetalte og notorisk stressede MTA-ansatte mer makt bak sin streiketrussel enn velfødde norske oljearbeidere - men de blir på ingen måte behandlet som om de har en legitim rett til å streike for bedre arbeidsforhold og høyere lønn. En såkalt "walk-out", hvor offentlig ansatte forlater sin post i arbeidstiden eller nekter å komme på jobb, er ulovlig i New York, og myndighetene har nå kommet med trusler om et søksmål i milliardklassen mot fagforeningene dersom de går i streik. Den siste transportstreiken var i 1980 - og hvis det ble kaos den gang blir det hvertfall kaos nå. På den ene siden bør jo også transportansatte ha rett til å stille krav, på den andre er det ganske fantastisk at de har muligheten for å lamme en by med 8 millioner mennesker fullstendig.

Vi andre ser det nok mer som en sjanse til en ekstra fridag.

I love Paris...?

2005-11-30T22:53:00.000-05:00

Vel tilbake i eplebyen var det tid for litt ekte glamour: Paris Hilton skulle lansere sin nye klokke-serie på en av byens mer fasjonable ur- og smykkebutikker. Min kollega Per Anders hadde på mystisk vis fått tak i eksklusive billetter til denne "celebration on the global jet set lifestyle - a celebration in five time zones" (klokka til Paris har fem små urskiver nemlig), og lurte på om jeg ville bli med for å bivåne seansen. Og det hadde jeg jo.

Så sto vi der da. Og ventet. Og ventet. Det var champagne og små kanapeer, stivpyntede middelaldrende damer med dyre designervesker og så mye botox i ansiktet at de umulig kunne smile uten å slå sprekker, høye stilletter og trange kjoler, blondt hår og falske pupper, og menn som kun kunne falle i kategorien "gammel gris med mye penger". Lite så vi til de unge og trendy - Nicole, Ashlee, Lindsay og de andre uteble helt - men jeg tror mamma Hilton gjorde entre like før sin datter. For hun kom jo til slutt. Smilte til fotografene, smilte til sitt publikum i omtrent fem sekunder, og forsvant opp i etasjen over, hvor den eksklusive delen av programmet visstnok skulle foregå. Og det var en time av livet mitt jeg aldri kommer til å få tilbake.

Only in Norway...

2005-11-17T16:56:00.000-05:00

Walking around in Oslo for a couple of days, I realized that the whole city was plastered with huge posters of a naked pregnant woman. The text in the advertisement was "The new Oslo City arrives on November 11" - meaning that the city was "pregnant" with a new shopping mall that would open on November 11. And sure enough - today, a couple of days after the expected "birth", the posters have been replaced with pictures of the same woman, now not quite as pregnant, but with a newborn baby in her arms. On some of the posters she is breastfeeding the baby, on others the supposed father of the baby is in the picture. The poster below is from a subway station in Oslo. Can you imagine this on a billboard on Times Square??

The Great Tour de Norway (part one)

2005-11-13T11:03:00.001-05:00

My trip to Norway did not start well. At all. There I was, arriving at Newark Liberty International Airport in a somewhat timely fashion, with my overpacked suitcase filled with items that will prove to cold for Oslo in November. A little flustered, I got in line for the check-in, which is not too slow this particular afternoon, and I was very happy to present the little piece of paper that states that I have an e-ticket to go to Copenhagen. Today. Unfortunately, the lady at the check-in desk disagreed. Apparently, SOMEHOW, my booking got cancelled on October 12. I just looked at her in disbelief, not really knowing how to react. It did WHAT? Yes, your ticketing agent seems to have cancelled your trip. And today's flight is compeletly full, so I can't reinstate you. Reinstate my #@**&*. So - and thank god for cell phones - I call my travel agent, who is luckily at work at 5 pm at a Saturday afternoon, and after a lot of back and forth we end up concluding that Scandinavian Airlines screwed up. Not that that helped anything - the best they could do was still to give me a standby-ticket and tell me to cross my fingers that someone did not show up. Lucky me. Bad bad start. What have we learned from this? Always, always book your own tickets. Always get a paper ticket. Always call ahead to make sure everything is ok. And always bring your cell phone, with all essential numbers.

And yes, someone did not show up. And I got to sit next to a very talkative middle-aged Suede with plans to take over the world, and a Danish mother with a very unhappy little 16-month old monster. But I am in Norway. And I am very happy to be here.

Sa noen jobb? (Atlantic City)

2005-11-07T10:02:00.000-05:00

Etter en hektisk, men hyggelig uke i Washington DC og en veldig bra og avslappende helg hjemme i eplebyen, bærer det i dag til Atlantic City - et slags "mini-Vegas" plassert midt ute i sumplandet på sørspissen av Jersey. Jeg er ikke helt sikker på hva som venter meg - jeg har jo tross alt aldri vært i Las Vegas, men de som har greie på det sier at det er høy konsentrasjon av gamle damer med blått hår som med skulende øyne vokter rekken av enarmede banditter. Den regionale avdelingen av NAFSA (National Association of Foreign Student Advisors) har lagt sin årlige konferanse hit (noe må de kanskje gjøre for å trekke deltakere...) og de har også, sånn for sikkerhets skyld, booket oss inn på The Trump Plaza - et av de største gambling-hotellene i byen. Og en ting er sikkert - all den tid jeg ikke nettverker eller taper hardt opptjente penger skal jeg hygge meg ved svømmebassenget...

Og snart kommer jeg hjem!

Hmmm...

2005-10-27T14:27:00.000-04:00

Ikke en eneste liten rapport på mange uker? Hva mon skyldes det? Travelhet? Latskap? Mangel på motivasjon? Generell mangel på spennende historier? Generell mangel på spennende historier som kan legges ut på nettet til allmen belesning?

En kombinasjon, nok vel. For å komme med en aldri så liten oppdatering, så jobber jeg for øyeblikket både med å oppdatere hjemmesidene mine, forberede meg til ambassadens store konferanse om forskning og høyere utdanning, og med masse forberedelser til min lille Norgesturné i november. Jeg bor fortsatt i Normandie Court, jeg liker fortsatt samboerne mine, og dersom den lille gneldrebikkja som bor vegg i vegg noensinne kommer ubevoktet ut i gangen kommer den pluselig og helt uforklarlig til å forsvinne ned søppelsjakten. Været er helt ok, men det begynner helt klart å bli høst i New York - og jeg har en unnskyldning for å gå på høst-shopping. Mitt siste tilskudd på listen over kjendiser jeg har møtt er Arne Hjeltnes, som er ny spesialutsending for reiseliv i USA og plutselig sto i gangen utenfor kontoret mitt. Det er Halloween i helga og jeg har ikke kjøpt kostyme - jeg er i Washington DC på konferanse, og av en eller annen grunn mistenker jeg at det ikke blir så godt mottatt dersom utdanningsrådgiveren stiller i utkledning (vikingmøy, piratprinsesse eller playboy-bunny?)...Jeg har ikke sett den nye Wallace and Gromit-filmen, men jeg gleder meg veldig.

Og dett var dett...

"Skapa goodwill for norske studentar..."

2005-10-03T14:05:00.000-04:00

Jeg fant stillingsbeskrivelsen min slik den lød da stillingen ble opprettet i 1981, og der står følgende (på nynorsk, sjølvsagt):

"... Bidra til å skapa eit klima ved dei enkelte lærestader og lokalsamfunn som lettar opptak, studieforhold, levevilkår og trivsel for norske studentar og forskarar."

Jeg finner det litt... foruroligende å skulle ha personlig ansvar for trivselen til over 2000 norske studenter og hvem vet hvor mange forskere i USA og Canada. Mon disse studentene er klar over hvem de kan klandre dersom de mistrives?

"Excuse me, I have to go talk to someone else now..."

2005-10-03T09:53:00.000-04:00

My job, it turns out, involves a lot of meetings, lunches, receptions, dinners and just a lot of people-meeting functions in general. Now, I have no qualms when it comes to starting conversations with people I do not know - that part usually flows pretty naturally in a room full of people who do not know each other and have no other reason to be there than to talk to the people who are there. "Hi, I'm Linda, I work for the consulate general " ... "I am the coordinator of international education [resulting in a puzzeled look]" ... "I do student advising and such [puzzeled look goes away]" ... "I just moved here from Denver" ... "Yes, I love New York" ... "I know, housing is just incedibly ridiculously expensive here" ... "Yes, the weather has been great lately hasn't it." ... The problem is, there are only that many subjects that can be browsed in casual small-talk with a complete stranger. And when that list runs out, you reach a point in the conversation where both communication partners know that the conversation is more or less over, and you start hoping for something to happen - that someone else joins in so that you can start all over again, that someone official gets up to give an announcement, or that one of the caterers suddenly drops a tray full of red-wine glasses on the white suede couch, making the whole "leaving the conversation" a lot easier. If your glass is empty, that could be a good excuse: "Excuse me, I should go get some more wine" (but if you have to empty the glass every time you meet a new person, it will become a very entertaining night very soon... maybe that is the solution) but then you realize that the person you were just talking to is standing all alone, waiting for you to come back... Sigh. Maybe someone has written a book on the subject? "100 ways to politely leave a conversation" or "Conversation killers for dummies".... Or, maybe the best solution will be to become insanely popular so that every single person at the party would want to talk to you - and then you only have a limited time to spend on each one...

A room with a view...

2005-09-28T22:36:00.000-04:00

Jeg må flytte kontor... så jeg nyter utsikten så lenge jeg kan. Noen synes jeg skal inn på et mindre kontor med ikke fullt så bra utsikt - det ante meg at dette var for godt til å være sant...

Bienvenue à Montréal!

2005-09-27T10:07:00.000-04:00

Som betyr velkommen til Montreal... Jeg var der i helgen, og jeg likte det jeg fant. Kanskje jeg flytter hit når jeg blir stor?

Montreal er rett og slett en helt fantastisk by. Litt Paris, litt Amsterdam, litt amerikansk og veldig kandisk. Hyggelige mennesker, sjarmerende små kafeer, en veldig europeisk feel og i det hele tatt... Jeg hadde helt glemt hvor mye jeg liker fransk, og selv om mine franskkunnskaper er litt rustne etter seks år oppe på en hylle i skapet hvor mer eller mindre ubrukt kunnskap gjemmes, så var det veldig bra å gå inn på en kafe for å bestille morgenkaffen og starte dagen med et flott "bonjour!"

Jeg var på jobb i Montreal - ANSA Canada hadde sitt organisasjonskurs der, og jeg var invitert for å snakke om generalkonsulatet og det vi steller med der, og svare på det studentene måtte ha spørsmål om. Og det var egentlig ganske mye... vel hjemme på søndagskvelden var jeg temmelig sliten etter en lang helg hvor jeg skulle være "på" hele tiden. Og selv om Montreal er en fantastisk by for uteliv og denslags ble det ikke til den helt store festen - det er noe med å skulle feste med 20-åringer mens man egentlig er på jobb som legger en liten brems på det hele...

Happy birthday!

2005-09-20T07:15:00.000-04:00

I dag er det Ingerid sin bursdag! gratulerer massemasse!!

A nice Sunday afternoon in the Park...

2005-09-19T09:55:00.000-04:00

Søndag har etterhvert utviklet seg til å bli en veldig bra dag, men denne var bedre enn de fleste. Det startet med at Evas (min samboer) mamma (som sammen med Evas pappa har vært på besøk hos oss en uke) lagde kjempegode eplepannekaker med hjemmelaget blåbærsyltetøy til frokost. Helt fantastisk. (Vi har igrunnen spist veldig godt hele uken. Mor Antoniewski har disket opp med den ene gode hjemmelagde middagen etter den andre - kjøkkenet vårt kommer aldri til å se så mye action igjen...)

Etter gourmetfrokosten var det bare å komme seg ut i solen - vi har fortsatt sommer og 25 varmegrader. Jeg møtte "gjengen" (på bildet representert ved Juliane og Heath) på en grønn flekk i parken, og vi tilbragte formiddagen med å spille brettspillet "Der Siedler" (eller noe deromkring, det hele er på tysk...). Det er et strategispill og minner litt, men ikke helt, om Risk, og er absolutt en av de bedre måtene å kaste bort noen timer på.

Om kvelden var det klart for "Ung i New York", en grillkveld for unge nordmenn i New York-området arrangert av Sjømannskirken, konsulatet (v/meg) og ANSA New York. Vi hadde sendt ut invitasjoner via diverse e-postlister, men var litt spente på hvordan det hele kom til å gå; dersom det kom 10 stykker hadde vi i alle fall mat nok... Det ble en kjempesuksess! Vi samlet 70 unge nordmenn - studenter , au pair'er, tilreisende og andre, og folk hadde det kjempehyggelig der de fant hverandre over felles studier, boligjakt eller interesse for Røyksopp-konserten på onsdag. Det er litt gøy å se folk som ikke kjente hverandre to timer tidligere utveksle e-postadresser og mobilnumre - og vite at jeg har medvirket til dette :o)

The office

2005-09-11T13:02:00.000-04:00

Så - dette er kontoret hvor jeg tilbringer 8 timer om dagen, eller deromkring. Lyst og fint, utsikten er bra, og avstanden til kaffemaskinen er ikke avskrekkende lang...

Kunsten på veggene er også helt etter min smak :o)

Jeg har også et veldig fint USA-kart, hvor jeg kan sette små gule lapper ved alle stedene jeg skal reise det neste halvåret. Har jeg forresten nevnt at utdanningsrådgiveren fra konsulatet ikke har foretatt universitetsbesøk på Hawaii siden 1998? På tide med et nytt besøk ja!

Good evening, Mr. Ambassador...

2005-09-09T09:09:00.000-04:00

Torsdag var det åpning av en ny kunstutstilling i galleriet på Sjømannskirken - billedkunstneren Wenke de la Cruz stilte ut sine bilder i serien "From Silvertown", som visstnok var ment å skulle være sølvbyen Kongsberg, selv om jeg hadde litt trøbbel med å se hvor den kom inn. Nå, se for dere et relativt lite kjellerrom, fylt til randen av champagneglass, kanapéer og de temmelig aldrede menn og kvinner som regnes for fiffen av New York-nordmenn. Alle kjenner alle, det utveksles luftige kinnkyss og solide håndtrykk, samtalen går lett, steminingen er litt som på første skoledag etter sommerferien - alle vil vite hva som er nytt.

Det som var spesielt denne kvelden (og som nok trakk mer folk enn kunsten) var at utstillingen skulle åpnes av Ambassadør Knut Vollebæk, og "special guest of honor" var Stortingspresident Jørgen Kosmo. Vollebæk er jo, teknisk sett, min øverste sjef - om enn med litt distanse i makthierarkiet. Derfor syntes jeg det var en god ide å gå bort å hilse på Ambassadøren - noe jeg etter noen runder rundt i lokalet også gjorde. "God dag, jeg er Linda Prestegård, nyansatt utdanningsrådgiver ved Generalkonsulatet i New York". Og Vollebæk var hyggelig han. Ikke bare så han ut til å være oppriktig interessert, han inviterte meg også til et kommende møte i Washington DC angående en ny krise- og evakueringsplan (hvorfor kommer slike ting alltid i etterkant av katastrofene?), som også vil omfatte studentene vi har i USA. Jeg liker å tro at det jeg gjør er viktig - og jeg liker å tro at jeg kan overbevise andre om det samme.

Jeg forsynte meg med et glass vin til og rakk aldri å hilse på Jørgen Kosmo.

Montauk

2005-09-06T22:25:00.000-04:00

De av dere som har sett "Eternal sunshine of a spotless mind" vet hva dette dreier seg om. Kilometervis med kritthvite sandstrender, høye klipper, blå bølger så langt øyet kan se... I det hele tatt - en veldig bra helg.

The joys of city life

2005-08-28T18:41:00.000-04:00

Så... man våkner en søndags morgen. Eller formiddag. Litt trøtt og ikke veldig motivert til å gå noe sted som helst, og det er lite spiselig i huset. What to do? Ingen fare - det er tross alt New York. Man plukker simpelthen opp telefonen, ringer til den lokale diner'en rundt hjørnet, og bestiller det man måtte ønske - pannekaker med sirup, egg og bacon, omelett, ostekake, kaffe, belgiske vafler med frukt, friskpresset appelsinjucie... you name it. Og et kvarter senere står det en liten asiatisk mann på døren med nylaget og fortsatt varm mat - og det helt uten ekstra betaling!

Så er det litt senere... den samme søndagen. Man har fortsatt ikke forlatt huset, men i det minste er det rent og klesvasken er unnagjort. MTV's Video Music Awards starter snart, middagen er på vei (for det er selvfølgelig delivery), vi har stablet puter i Evas seng og er klar for en stjernespekket helaften. Men noe mangler... Vinen. Vi har glemt å kjøpe vin, og det er søndag klokken syv. What to do? Ingen fare - det er tross alt New York. Man plukker simpelthen opp telefonen, ringer til den lokale vinsjappa rundt hjørnet, og bestiller det man måtte ønske - pinot grigio, chardonnay, bordeaux... you name it. Og et kvarter senere står det en liten asiatisk mann på døren med vinen vår og kvelden er reddet - og det helt uten ekstra betaling!

Fantastisk. Nordmenn har enda mye å lære.

If cleanliness is next to godliness...

2005-08-23T20:30:00.000-04:00

... then we are godesses indeed. Our apartment is very clean. Very, very, very clean, like on the verge of compulsory and somewhat obsessively clean. And those of you who have lived with me in Denver or know the level of cleanliness my mother upholds know that I am no stranger to cleaning. In fact, I like it when things are clean. But in this household I am (believe it or not) the slob - the one leaving dirty dishes in the sink for more than thirty-five seconds, and the one who ends up never taking out the trash (there is just no trash to take out!). I find this highly amusing. One problem that this extreme cleanliness causes, however, is that since we wash our dirty dishes before they go into the dishwasher, it is very hard to tell whether what is in there is actually clean or not.... So today, when I got home, my highly organized roomate had made two little notes that stuck to the dishwasher with a mangnet - one that said "dirty" and one that said "clean". Problem solved :o)

(Samboerne mine er så renslige av seg at vi må vaske tallerknene før de går inn i oppvaskmaskinen... derfor har vi to små lapper på den, slik at vi vet om det som er inni er skittent eller rent, ettesom det er helt umulig å se på dem :o)

So now the only somewhat messy place in the apartment is likely to be my room... but I think I am doing a good job so far keeping it nice and orderly?

(Rommet mitt, slik det etterhvert har blitt. Seng, bokhylle, nattbord, bøker, og bilder på veggene... rent hjemmekoselig! Jeg mangler gardiner, men det får kanskje vente til mamma kommer på besøk)

PS: I love IKEA!

I love my job!

2005-08-20T18:41:00.000-04:00

It is not that being in the fabulous city of New York is not enough, or that I have any desire to leave soon, but I do think it is very cool that I now have a job that will allow me to travel the entire country (and more!) and see new and exciting places, all expenses paid. So far, my set plans involve Washington DC in October, Atlantic City and Norway in November, possibly Norway again in January, San Diego in April, Mississippi in May, and Boston and Montreal in June. In addition, I am still hoping to do a combined university visit/skiing trip to Colorado in March, and I want to try to plan visits to universities in other parts of California while I am there in April. It is almost a little too much, I keep waiting for someone to come through my office door and tell me my budget has been cut or something...

Første uke på jobb

2005-08-20T18:16:00.000-04:00

Det er sant - helgene føles dobbelt så gode etter å ha jobbet hardt hele uka. Skjønt, hardt og hardt... Silje har hatt meg i opplæring, og jeg har lært mye, men det hele har skjedd i et nokså behagelig tempo. Ihvertfall helt til torsdag, for da fant Linda ut at hun heller ville ha et annet kontor (for de som har vært her er det mitt "gamle" kontor, som er større, lysere og med utsikt til FN) så da måtte det flyttes. Siljes kontor var fylt til randen med mer eller mindre utdatert informasjonsmateriale (stortingsmeldinger om utdanning fra 1989, anyone?), gamle studiekataloger og aviser fra en gang i vinter, så vi tok en skikkelig omgang rydding samtidig med at vi bar fra ett kontor til et annet, noe som gjør oppstarten betraktelig bedre. Jeg liker som kjent ikke rot :o)

Så hva er det egentlig jeg skal gjøre? Veldig godt spørsmål. Men som utdanningsrådgiver for USA og Canada har jeg først og fremst i oppgave å sørge for oppdatert informasjon til norske studenter som vil til USA, eller som er i USA allerede - både om selve utdanningen, og ting som visumregler, skatteregler, forsikring, lånekasseregler og trygderegler. Konsulatet har en hjemmeside (www.norway.org) hvor jeg har ansvar for utdanningssidene, jeg skal skrive et månedlig "nyhetsbrev"om utdanning i USA og Canada, som blir sendt til de internasjonale kontorene på universiteter og høyskoler hjemme, og jeg skal svare på spørsmål pr brev, telefon og e-post. Og studenter lurer på mye rart. For å skaffe denne informasjonen må jeg reise litt rundt til universiteter og på konferanser, og det er her det begynner å bli spennende. For eksempel skal organisasjonen National Association of Foreign Student Advisors ha sitt landsmøte i California i april... og det kan jo kun bli bra :o)

Enda mer spennende er det at jeg må til Norge en tur om ikke så altfor lenge for å møte med en del folk som det er meningen jeg skal samarbeide med. Tror det blir i midten av november, og jeg håper å kunne legge turen forbi både Trondheim og Bodø når jeg først er "over dammen". Jeg mener, NTNU og Høyskolen i Bodø har da akkurat like stor rett til et besøk som Universitetet i Oslo?

God morgen, New York!

2005-08-13T10:46:00.000-04:00

Å våkne opp tidlig en lørdags morgen i sin helt egen, helt nyinnkjøpte seng (takk pappa!), rulle opp gardinene, kikke ut på utsikten fra 28. etasje og bekrefte at ja, det er sant, jeg bor faktisk i New York. Si god morgen til hyggelige samboere, snakke om kvelden i går og planene for dagen, konstatere at jeg er glad for at jeg ikke er ”investment banker” og må jobbe i helgene. Tusle ut og rundt hjørnet for å kjøpe kaffe og en bagel til frokost, kikke litt på avisforsidene, riste litt på hodet over køen på Starbucks, smile til portieren og til den kjekke unge mannen i heisen som visstnok bor i fjortende. Tenke at når vi kommer tilbake fra IKEA (jepp, i dag er IKEA-dag!) kan jeg ta en svømmetur i bassenget i toppetasjen, eller kanskje gå en tur i parken. Jo, jeg har det egentlig ganske greit :o)

On a different note...

2005-08-11T13:08:00.000-04:00

Kate and I ran into Spongebob Squarepants in St. Loius. For being such a big celebrity he was very nice and down to earth, and did not mind us taking pictures with him at all :o)

Mitt nye hjem

2005-08-11T12:54:00.000-04:00

Foreløpige bilder av rommet mitt i leiligheten i 28. etasje - det blir bedre etterhvert, når jeg får noen møbler og sånn... (This is my new home - it needs some furniture...)

Utsikten er det ikke noe å si på... (But at least the view is decent...)

Gettysburg

2005-08-09T21:32:00.000-04:00

I figured my trip had to include some element of culture and history, so I stopped by Gettyburg, Pennsylvania, where the Confederate army beat the s*** out of the Union people (or was it the other way around? Who won this war anyway?) way way way back in the day in 1863, and where president Lincoln gave his famous Gettysburg address some months after the battle. The address was given at the opening of a National Cemetery for war casualties, and now there are rows upon rows of fallen soldiers from more or less every single war or conflict the US has been involved in since Lincoln's days. A lot of money have also been spent on large ornamental marble monuments honoring the soldiers, their families and their will to die for their country. Did any of the generals or commanders in chief ever consider that the best way to honor the nation's soldiers might be to never go to war?

America's Heartland

2005-08-08T21:16:00.000-04:00

The Great Road Trip is going really well - 2000 miles and no accidents, flat tires, beverage spillages, falling asleep at the wheel or food poisoning from too much fast food. I have only been chatted up by one trucker, and only been pulled over by the police once (a Kansas state trooper decided he wanted to flash his lights at me and pull me over to reprimand me for not using my indicator lights when changing lanes. Which is funny, considering no one ever uses their blinkers... ) I have so far driven through Kansas, Missouri, Illinois and Kentucky, also known as America's Heartland. I will have to say that if this is indeed the heart of the nation, then it is in a sad state: somewhat brown, mostly flat, very empty and strewn with dead animals. The radio is filled with sad country music (where some lonesome cowboy sings about how his horse died, his cattle ran away, his missus left with the kids and all he has left is his gun and a bottle of whiskey) and advertisements for a) the national guard, b) state-sponsored weight-loss programs, and c) anti-alcoholism treatments. I am glad I brought a fair collection of CD's, otherwise I might be prone to either kill myself or join the national guard.

One thing I do know, however, is that it is a good idea to have someone else in the car - for company, most of all, but also to have the camera ready to take pictures of some of the hillarious bumper stickers and signs along the road. You will not believe the ways some people find to state their religion, political preferences or some version of "Support our troops" or "You think this is hot? Try missing Heaven".

The drive continues...

The Great Road Trip

2005-08-03T11:11:00.000-04:00

Forberedelsene er i gang til det som blir en lang, men forhåpentligvis spennende tur på tvers av USA. Ettersom både flybilletter og frakt er ganske dyrt, samt at jeg jo gjerne vil se mer av dette landet jeg nå blir boende i en stund fremover, synes jeg det var en god ide å leie en bil, pakke sammen alle mine eiendeler (som jo tross alt er en del, jeg gruer meg til jeg skal tilbake over atlanteren...), og ta turen langs landeveien. God ide? Time will show.

Første etappe blir den lengste og kjedeligste: Tvers over Kansas fra Denver til St. Louis, Missouri. Mil etter mil i 12 timer med lite annet enn kornåkre og små vindskjeve hus langs veien. Jeg tar hele denne biten i ett strekk, mest for å få den unnagjort, og fordi Kate, en god venninne er i St. Louis denne helgen, og jeg kan stoppe forbi å hilse på henne og familien.

Se kart her

Neste etappe går fra St. Louis og inn i Bluegrass Country: til Louisville og Lexington i Kentucky og Charleston, West Virginia, og videre dagen etter nordover til Pittsburgh eller muligvis Philadelphia, før jeg setter nesen mot New York slik at jeg kommer dit tidlig onsdag morgen. Ikke helt ferdig med planleggingen enda, men det kommer nok...

Dette blir spennende!!

Back in town!

2005-07-23T14:04:00.000-04:00

Så var jeg tilbake i et varmt, men fortsatt like fabelaktig New York, klar for nye utfordringer. Den første av dem blir å finne et sted å bo… Etter en lang dag med min lille laptop på en Starbucks-kafé kan jeg bare håpe at et eller annet sted blant de mange e-postene jeg har sendt ut i dag befinner mine nye samboere seg. Etter å ha bodd hos Silje i East Harlem noen dager er jeg rimelig sikker på at jeg ikke har lyst til å bo så langt opp, i det som sannsynligvis er et helt trygg, men som jeg finner litt skummel, del av byen...

Det er uansett veldig bra å være tilbake, og jeg gleder meg til å begynne på jobb om et par uker.