The joys of city life

Så... man våkner en søndags morgen. Eller formiddag. Litt trøtt og ikke veldig motivert til å gå noe sted som helst, og det er lite spiselig i huset. What to do? Ingen fare - det er tross alt New York. Man plukker simpelthen opp telefonen, ringer til den lokale diner'en rundt hjørnet, og bestiller det man måtte ønske - pannekaker med sirup, egg og bacon, omelett, ostekake, kaffe, belgiske vafler med frukt, friskpresset appelsinjucie... you name it. Og et kvarter senere står det en liten asiatisk mann på døren med nylaget og fortsatt varm mat - og det helt uten ekstra betaling!

Så er det litt senere... den samme søndagen. Man har fortsatt ikke forlatt huset, men i det minste er det rent og klesvasken er unnagjort. MTV's Video Music Awards starter snart, middagen er på vei (for det er selvfølgelig delivery), vi har stablet puter i Evas seng og er klar for en stjernespekket helaften. Men noe mangler... Vinen. Vi har glemt å kjøpe vin, og det er søndag klokken syv. What to do? Ingen fare - det er tross alt New York. Man plukker simpelthen opp telefonen, ringer til den lokale vinsjappa rundt hjørnet, og bestiller det man måtte ønske - pinot grigio, chardonnay, bordeaux... you name it. Og et kvarter senere står det en liten asiatisk mann på døren med vinen vår og kvelden er reddet - og det helt uten ekstra betaling!

Fantastisk. Nordmenn har enda mye å lære.

If cleanliness is next to godliness...

... then we are godesses indeed. Our apartment is very clean. Very, very, very clean, like on the verge of compulsory and somewhat obsessively clean. And those of you who have lived with me in Denver or know the level of cleanliness my mother upholds know that I am no stranger to cleaning. In fact, I like it when things are clean. But in this household I am (believe it or not) the slob - the one leaving dirty dishes in the sink for more than thirty-five seconds, and the one who ends up never taking out the trash (there is just no trash to take out!). I find this highly amusing. One problem that this extreme cleanliness causes, however, is that since we wash our dirty dishes before they go into the dishwasher, it is very hard to tell whether what is in there is actually clean or not.... So today, when I got home, my highly organized roomate had made two little notes that stuck to the dishwasher with a mangnet - one that said "dirty" and one that said "clean". Problem solved :o)

(Samboerne mine er så renslige av seg at vi må vaske tallerknene før de går inn i oppvaskmaskinen... derfor har vi to små lapper på den, slik at vi vet om det som er inni er skittent eller rent, ettesom det er helt umulig å se på dem :o)

So now the only somewhat messy place in the apartment is likely to be my room... but I think I am doing a good job so far keeping it nice and orderly?

(Rommet mitt, slik det etterhvert har blitt. Seng, bokhylle, nattbord, bøker, og bilder på veggene... rent hjemmekoselig! Jeg mangler gardiner, men det får kanskje vente til mamma kommer på besøk)

PS: I love IKEA!

I love my job!

It is not that being in the fabulous city of New York is not enough, or that I have any desire to leave soon, but I do think it is very cool that I now have a job that will allow me to travel the entire country (and more!) and see new and exciting places, all expenses paid. So far, my set plans involve Washington DC in October, Atlantic City and Norway in November, possibly Norway again in January, San Diego in April, Mississippi in May, and Boston and Montreal in June. In addition, I am still hoping to do a combined university visit/skiing trip to Colorado in March, and I want to try to plan visits to universities in other parts of California while I am there in April. It is almost a little too much, I keep waiting for someone to come through my office door and tell me my budget has been cut or something...

Første uke på jobb

Det er sant - helgene føles dobbelt så gode etter å ha jobbet hardt hele uka. Skjønt, hardt og hardt... Silje har hatt meg i opplæring, og jeg har lært mye, men det hele har skjedd i et nokså behagelig tempo. Ihvertfall helt til torsdag, for da fant Linda ut at hun heller ville ha et annet kontor (for de som har vært her er det mitt "gamle" kontor, som er større, lysere og med utsikt til FN) så da måtte det flyttes. Siljes kontor var fylt til randen med mer eller mindre utdatert informasjonsmateriale (stortingsmeldinger om utdanning fra 1989, anyone?), gamle studiekataloger og aviser fra en gang i vinter, så vi tok en skikkelig omgang rydding samtidig med at vi bar fra ett kontor til et annet, noe som gjør oppstarten betraktelig bedre. Jeg liker som kjent ikke rot :o)

Så hva er det egentlig jeg skal gjøre? Veldig godt spørsmål. Men som utdanningsrådgiver for USA og Canada har jeg først og fremst i oppgave å sørge for oppdatert informasjon til norske studenter som vil til USA, eller som er i USA allerede - både om selve utdanningen, og ting som visumregler, skatteregler, forsikring, lånekasseregler og trygderegler. Konsulatet har en hjemmeside (www.norway.org) hvor jeg har ansvar for utdanningssidene, jeg skal skrive et månedlig "nyhetsbrev"om utdanning i USA og Canada, som blir sendt til de internasjonale kontorene på universiteter og høyskoler hjemme, og jeg skal svare på spørsmål pr brev, telefon og e-post. Og studenter lurer på mye rart. For å skaffe denne informasjonen må jeg reise litt rundt til universiteter og på konferanser, og det er her det begynner å bli spennende. For eksempel skal organisasjonen National Association of Foreign Student Advisors ha sitt landsmøte i California i april... og det kan jo kun bli bra :o)

Enda mer spennende er det at jeg må til Norge en tur om ikke så altfor lenge for å møte med en del folk som det er meningen jeg skal samarbeide med. Tror det blir i midten av november, og jeg håper å kunne legge turen forbi både Trondheim og Bodø når jeg først er "over dammen". Jeg mener, NTNU og Høyskolen i Bodø har da akkurat like stor rett til et besøk som Universitetet i Oslo?

God morgen, New York!

Å våkne opp tidlig en lørdags morgen i sin helt egen, helt nyinnkjøpte seng (takk pappa!), rulle opp gardinene, kikke ut på utsikten fra 28. etasje og bekrefte at ja, det er sant, jeg bor faktisk i New York. Si god morgen til hyggelige samboere, snakke om kvelden i går og planene for dagen, konstatere at jeg er glad for at jeg ikke er ”investment banker” og må jobbe i helgene. Tusle ut og rundt hjørnet for å kjøpe kaffe og en bagel til frokost, kikke litt på avisforsidene, riste litt på hodet over køen på Starbucks, smile til portieren og til den kjekke unge mannen i heisen som visstnok bor i fjortende. Tenke at når vi kommer tilbake fra IKEA (jepp, i dag er IKEA-dag!) kan jeg ta en svømmetur i bassenget i toppetasjen, eller kanskje gå en tur i parken. Jo, jeg har det egentlig ganske greit :o)

On a different note...

Kate and I ran into Spongebob Squarepants in St. Loius. For being such a big celebrity he was very nice and down to earth, and did not mind us taking pictures with him at all :o)

Mitt nye hjem

Foreløpige bilder av rommet mitt i leiligheten i 28. etasje - det blir bedre etterhvert, når jeg får noen møbler og sånn... (This is my new home - it needs some furniture...)

Utsikten er det ikke noe å si på... (But at least the view is decent...)

Gettysburg

I figured my trip had to include some element of culture and history, so I stopped by Gettyburg, Pennsylvania, where the Confederate army beat the s*** out of the Union people (or was it the other way around? Who won this war anyway?) way way way back in the day in 1863, and where president Lincoln gave his famous Gettysburg address some months after the battle. The address was given at the opening of a National Cemetery for war casualties, and now there are rows upon rows of fallen soldiers from more or less every single war or conflict the US has been involved in since Lincoln's days. A lot of money have also been spent on large ornamental marble monuments honoring the soldiers, their families and their will to die for their country. Did any of the generals or commanders in chief ever consider that the best way to honor the nation's soldiers might be to never go to war?

America's Heartland

The Great Road Trip is going really well - 2000 miles and no accidents, flat tires, beverage spillages, falling asleep at the wheel or food poisoning from too much fast food. I have only been chatted up by one trucker, and only been pulled over by the police once (a Kansas state trooper decided he wanted to flash his lights at me and pull me over to reprimand me for not using my indicator lights when changing lanes. Which is funny, considering no one ever uses their blinkers... ) I have so far driven through Kansas, Missouri, Illinois and Kentucky, also known as America's Heartland. I will have to say that if this is indeed the heart of the nation, then it is in a sad state: somewhat brown, mostly flat, very empty and strewn with dead animals. The radio is filled with sad country music (where some lonesome cowboy sings about how his horse died, his cattle ran away, his missus left with the kids and all he has left is his gun and a bottle of whiskey) and advertisements for a) the national guard, b) state-sponsored weight-loss programs, and c) anti-alcoholism treatments. I am glad I brought a fair collection of CD's, otherwise I might be prone to either kill myself or join the national guard.


One thing I do know, however, is that it is a good idea to have someone else in the car - for company, most of all, but also to have the camera ready to take pictures of some of the hillarious bumper stickers and signs along the road. You will not believe the ways some people find to state their religion, political preferences or some version of "Support our troops" or "You think this is hot? Try missing Heaven".

The drive continues...

The Great Road Trip

Forberedelsene er i gang til det som blir en lang, men forhåpentligvis spennende tur på tvers av USA. Ettersom både flybilletter og frakt er ganske dyrt, samt at jeg jo gjerne vil se mer av dette landet jeg nå blir boende i en stund fremover, synes jeg det var en god ide å leie en bil, pakke sammen alle mine eiendeler (som jo tross alt er en del, jeg gruer meg til jeg skal tilbake over atlanteren...), og ta turen langs landeveien. God ide? Time will show.

Første etappe blir den lengste og kjedeligste: Tvers over Kansas fra Denver til St. Louis, Missouri. Mil etter mil i 12 timer med lite annet enn kornåkre og små vindskjeve hus langs veien. Jeg tar hele denne biten i ett strekk, mest for å få den unnagjort, og fordi Kate, en god venninne er i St. Louis denne helgen, og jeg kan stoppe forbi å hilse på henne og familien.

Se kart her

Neste etappe går fra St. Louis og inn i Bluegrass Country: til Louisville og Lexington i Kentucky og Charleston, West Virginia, og videre dagen etter nordover til Pittsburgh eller muligvis Philadelphia, før jeg setter nesen mot New York slik at jeg kommer dit tidlig onsdag morgen. Ikke helt ferdig med planleggingen enda, men det kommer nok...

Dette blir spennende!!